Irak

Svake vekstutsikter på bakgrunn av begrenset politisk støtte og avhengighet av olje

Iraks økonomi forventes å krympe svakt i 2025, noe som gjenspeiler vedvarende begrensninger i oljeproduksjonen, lave oljepriser, langsom utvikling i ikke-oljesektorer og et utfordrende forretningsklima. Selv om den samlede veksten forventes å bli positiv igjen i 2026, vil oppgangen trolig være gradvis og ujevn, og avhenge av økt oljeproduksjon, tempoet i offentlige investeringer samt innenriks- og regionalpolitikk. Offentlige utgifter (20 % av BNP) forventes å være den viktigste vekstmotoren, støttet av økte lønnsutgifter i offentlig sektor og forpliktelser til kapitalutgifter. Privat forbruk (45 % av BNP) forventes å bidra i beskjeden grad – hemmet av høy arbeidsledighet, svak forbrukertillit og begrenset kredittvekst. På utenriksfronten vil eksporten trolig bare komme seg marginalt, hemmet av vedvarende begrensninger i oljetilgangen og usikker global etterspørsel. Samtidig forventes importen å øke, drevet av offentlige investeringer og husholdningenes etterspørsel, noe som kan virke som en brems på nettoeksporten (rundt 10 % av BNP). Som et resultat kan nettohandelens samlede bidrag til BNP-veksten i 2026 bli nøytralt eller svakt negativt. Denne sammensetningen tyder på at oppgangen i stor grad vil forbli statsdrevet, noe som understreker viktigheten av å gjenopprette finanspolitisk handlingsrom og øke effektiviteten i den offentlige sektoren. Det er lite sannsynlig at aktiviteten i den private sektoren og utenrikshandelen vil gi sterk støtte, med mindre tilliten bedres og strukturelle flaskehalser løses.

Inflasjonen forventes å forbli lav og stabil takket være dempet innenlandsk etterspørsel, avtagende matvarepriser og en relativt stabil valutakurs. I januar 2025 overførte Irak alle legitime internasjonale transaksjoner til forretningsbanker via formelle korrespondentbankkanaler, der sentralbanken leverer valuta basert på verifisert etterspørsel. Denne reformen reduserte gapet mellom den offisielle og den parallelle valutakursen betydelig: mens den offisielle kursen har vært 1,300 dinarer per amerikansk dollar, lå den parallelle kursen på rundt 1,307 i august 2025, sammenlignet med 2,880 i januar 2024. Videre fremgang avhenger av bedre tilgang til banktjenester og strengere kontroll med uformell handel.

Økende finanspolitisk press og svekkede buffere i vente

Iraks finanspolitiske situasjon forventes å forverres ytterligere, med et økende budsjettunderskudd. Denne forverringen skyldes høyere offentlige utgifter, særlig til lønninger og subsidier, samtidig som oljeinntektene er lavere. I de første fem månedene av 2025 utgjorde oljeinntektene 91 % av det føderale budsjettet, noe som understreker den vedvarende avhengigheten av olje. Siden oljeprisene forblir lave og produksjonen er begrenset av OPEC+-avtaler og kapasitetsbegrensninger, blir det finanspolitiske handlingsrommet stadig mindre, noe som legger et økende press på regjeringen til enten å begrense utgiftene eller fremskynde de lenge etterlengtede diversifiseringsbestrebelsene. Landet produserer for tiden under sin OPEC+-kvote som en del av den planlagte justeringen for å kompensere for tidligere overproduksjon (ca. 4,03 millioner fat per dag (bpd), sammenlignet med OPEC+-kvoten på 4,86 millioner bpd). Som et resultat av dette forventes den offentlige gjelden å stige til over 55 % av BNP innen utgangen av 2026, noe som vil reversere den konsolideringen som ble oppnådd i tidligere år og skape bekymring for den finanspolitiske bærekraften dersom det ikke gjennomføres reformer. Mer enn 80 prosent av den totale statsgjelden eies av innenlandske kreditorer, og en betydelig andel skyldes Iraks sentralbank.

Overskuddet på driftsbalansen forventes å avta ytterligere, ettersom inntektene fra oljeeksporten synker og importetterspørselen forblir relativt stabil. Oljeeksporten dominerer Iraks totale eksport og utgjør vanligvis rundt 90–95 % av landets samlede eksportinntekter. Selv om den eksterne posisjonen fortsatt er positiv, gjør de krympende valutareservene Irak mer sårbart for ugunstige oljeprissjokk eller finansieringspress, særlig med begrenset fremgang når det gjelder diversifisering av eksporten. De internasjonale valutareservene falt gradvis fra rundt 100 milliarder USD ved utgangen av 2024 til 97 milliarder USD i mai 2025 (omtrent tilsvarende 12–18 måneders import). Irak tiltrekker seg fortsatt betydelige utenlandske direkteinvesteringer (FDI), med tilstrømninger som nådde rekordnivåer tidlig i 2024 og en samlet FDI-beholdning på over 110 milliarder USD, hovedsakelig konsentrert om olje og gass, men i økende grad også innen bolig, infrastruktur og tjenester. Økende interesse for landbruk og industri tyder på økte diversifiseringsbestrebelser.

Risikofylt politisk utsikter

Irakisk politikk er preget av splittelse mellom ulike samfunnsgrupper og vedvarende tilstedeværelse av væpnede grupper som opererer utenfor statens kontroll. Det politiske landskapet er svært fragmentert, med makten fordelt mellom sjiamuslimske, sunnimuslimske og kurdiske partier. Sentrale sjiamuslimske blokker inkluderer «Coordination Framework», som er alliert med Iran, og den innflytelsesrike Sadrist-bevegelsen. Den sunnitiske representasjonen er delt mellom partier som Taqaddum og Azm, mens den kurdiske politiske arenaen domineres av de rivaliserende partiene Det kurdiske demokratiske partiet (KDP) og Den patriotiske unionen i Kurdistan (PUK). Koalitionspolitikk vil fortsatt være avgjørende. I den sammenheng vil det kommende parlamentsvalget i november 2025 bli avgjørende. Etter hvert som politiske fraksjoner omgrupperer seg og nye allianser oppstår, vil utfallet påvirke tempoet i institusjonelle reformer og økonomiske beslutninger i 2026 og videre. Valget forventes å bli jevnt, med uavklarte spørsmål som desentralisering, fordeling av oljeinntekter og integrering av militser som kaster en lang skygge. Gitt Iraks historie med langvarige forhandlinger etter valg, kan det ta måneder å danne en ny regjering, noe som kan forsinke viktige politiske beslutninger og investeringer. Hvis valgprosessen imidlertid gjennomføres på en gjennomsiktig måte, kan den styrke den politiske legitimiteten og bane vei for gradvise reformer. Det internasjonale samfunnet og investorene vil følge utviklingen nøye.

Spenningene mellom Bagdad og den regionale regjeringen i Kurdistan når det gjelder fordeling av oljeinntekter og eksport forverrer den interne ustabiliteten. Korrupsjon, arbeidsledighet og dårlige offentlige tjenester bidrar til misnøye blant befolkningen og øker risikoen for nye protester. Den bredere regionale konteksten, med Iraks delikate posisjon mellom Iran og USA, har bidratt til det usikre miljøet, særlig med tanke på risikoen for at konflikter sprer seg.

Iraks internasjonale relasjoner forventes å fortsette å preges av en delikat balansegang mellom store globale og regionale makter. Forholdet til USA forventes hovedsakelig å dreie seg om sikkerhetssamarbeid, særlig tilstedeværelsen av tropper fra den USA-ledede koalisjonen og innsatsen for å bekjempe restene av Den islamske staten. Irak vil også fortsette å opprettholde sterke bånd til Iran, gitt begge landenes dype politiske, økonomiske og sikkerhetsmessige forbindelser, som spenner fra energiimport til innflytelsen fra pro-iranske militser. Bagdad vil imidlertid trolig strebe etter større autonomi for å unngå å bli dratt inn i spenningene mellom USA og Iran. Irak vil søke å styrke båndene til Gulfstatene og Tyrkia gjennom økonomisk samarbeid, handel og investeringer, særlig innen infrastruktur og energi. Ustabiliteten i det østlige Syria er fortsatt en sentral ekstern risiko, da den kan spre seg til Irak, særlig gjennom porøse grenser og militant aktivitet. Tilstedeværelsen av væpnede grupper og smuglernettverk langs grensen vil fortsatt utgjøre en utfordring for Iraks sikkerhet og grensekontroll.

Sist oppdatert: august 2025