Libanon

Fortsatt på randen av avgrunnen

Etter en nedgang på 7,5 % i 2024, som brakte den kumulative nedgangen i BNP siden 2019 opp til nesten 40 %, kan den libanesiske økonomien oppleve en svak bedring, men forventes å fortsette å slite gjennom 2026 på grunn av de negative ringvirkningene av regionale geopolitiske konflikter. I etterkant av den 12 dager lange krigen mellom Iran og Israel i juni 2025 består det fortsatt en økt risiko for den libanesiske økonomien, hovedsakelig på grunn av den skjøre våpenhvilen mellom Israel og Iran og de påfølgende sikkerhetsbekymringene. En gjenopptakelse av fiendtlighetene vil utgjøre en alvorlig trussel mot Libanons skjøre økonomi, gitt Hizbollahs involvering og landets geografiske utsatthet. Omvendt, dersom den libanesiske regjeringen klarer å gjennomføre avvæpningen av Hizbollah før valget som er planlagt i mai 2026, slik USA, Gulf-landene og andre vestlige nasjoner har bedt om, vil forbedringen av sikkerhetssituasjonen kunne støtte vekstutsiktene. Skulle konflikten eskalere og avvæpningen mislykkes, er det fare for ytterligere materielle skader på infrastrukturen, hovedsakelig i Sør-Libanon. Dette kan føre til en ny omfattende fordrivelse av befolkningen og en ytterligere nedgang i den økonomiske aktiviteten i ulike sektorer, blant annet turisme, handel og detaljhandel.

De økonomiske forholdene forventes å forbli prekære, med en årlig inflasjon på rundt 14 % i mai 2025 – en nedgang fra toppnivåene under krisen (rundt 220 % i 2023), men fortsatt med en uthuling av realinntektene. Det libanesiske pundet har stabilisert seg på parallellmarkedet på rundt 89 500–90 000 per amerikansk dollar siden juli 2023 (sammenlignet med 111 000 i mars 2023), selv om tilgangen til dollar fortsatt er begrenset, selv om uttaksgrensene er økt. Valutareservene er begrensede (på 11 milliarder USD ved utgangen av juni 2025 til tross for en økning på 2,75 milliarder USD siden juli 2023), og den monetære stabiliseringen har i større grad vært avhengig av å begrense den lokale likviditeten enn å gjenoppbygge buffere. Til tross for at betjeningen av den offentlige gjelden, som anslås til rundt 150 % av BNP, er satt på vent, har landet fortsatt et betydelig budsjettunderskudd. Samtidig har innsatsen for å gjenopplive turismen, som historisk sett har utgjort 20 % av BNP, fått noe fotfeste, særlig etter at Kuwait og De forente arabiske emirater opphevet reiseforbudene i mai 2025, men sektoren er fortsatt sårbar for fornyede fiendtligheter. Libanon står også overfor anslagsvis 14 milliarder USD i konfliktrelaterte skader, mens gjenoppbyggingsbehovet for 2025–2026 overstiger 11 milliarder USD. Avgjørende er at enhver eskalering av spenningene vil forsinke de systemiske reformene som IMF og andre partnere krever, avskrekke investeringer og forlenge høy inflasjon, arbeidsledighet og økonomisk stagnasjon inn i 2026 og videre.

I 2025 innførte USA en tollsats på 10 % på import fra Libanon som en del av en bredere tilpasning av verdenshandelen. Selv om dette tiltaket vil øke kostnadene ved eksport til USA noe, forventes den samlede effekten på den libanesiske økonomien å være minimal. Libanons eksport til USA utgjør mindre enn 1 % av BNP og består i stor grad av nisjeprodukter, ofte rettet mot diasporaen, som bearbeidet mat, tekstiler og håndverksprodukter. Denne eksporten er ikke særlig følsom for prisendringer, og det er lite sannsynlig at etterspørselen vil falle kraftig. Når det gjelder de bredere økonomiske utsiktene, vil tollsatsene trolig ha en ubetydelig innvirkning på veksten og handelsbalansen. Dersom de globale oljeprisene skulle falle, kan dette føre til en potensiell indirekte fordel for Libanon i form av lavere utgifter til energiimport. Hvorvidt dette utfallet blir en realitet, avhenger imidlertid av de rådende markedsforholdene. Samlet sett er tiltaket av mer symbolsk karakter og utgjør ikke en alvorlig trussel mot Libanons allerede begrensede utenrikssektor.

Uholdbare doble underskudd og gjeldsbyrde

Underskuddet på driftsbalansen vil fortsatt være betydelig (rundt 15 % av BNP), hovedsakelig på grunn av strukturelle svakheter, krisedrevne forvridninger og eksterne sjokk. Landets handelsbalanse er alltid dypt i minus, med import som langt overstiger eksporten. Dette skyldes avhengighet av utenlandske varer, som drivstoff, mat og forbruksvarer. Eksporten vil fortsatt være begrenset, ettersom landet preges av et smalt og lite konkurransedyktig grunnlag på grunn av svak infrastruktur, begrenset industriell kapasitet og kronisk politisk ustabilitet. Selv om valutaen har svekket seg dramatisk, har dette ikke ført til bedre eksportresultater, da produksjonskapasiteten har kollapset og importen av livsnødvendige varer fortsatt er uelastisk. De tradisjonelle kildene som brukes til å finansiere dette underskuddet, som pengeoverføringer, turisme, kapitalinnstrømning fra diasporaen og finansiering fra multilaterale og bilaterale partnere som Gulfstatene, har gått betydelig ned siden finanskrisen i 2019 og den påfølgende statsbankrotten. Mangelen på utenlandske investeringer og støtte fra donorer, forverret av politisk dødvann og økte regionale trusler, har ytterligere begrenset den eksterne finansieringen.

I mars 2025 vedtok Libanons nye regjering statsbudsjettet for året ved regjeringsvedtak, et tiltak som ble ansett som nødvendig for å gjenopprette finanspolitisk kontroll etter år med institusjonell fastlåst situasjon. Budsjettet forutsetter et relativt lite underskudd på rundt 1,1 % av BNP (omtrent 196 millioner USD basert på forventede inntekter på 4,6 milliarder USD og utgifter på totalt 4,8 milliarder USD). Dette beskjedne underskuddet skyldes en betydelig økning i skatteinnkrevingen, støttet av strengere håndhevelse og høyere skatteinntekter, herunder markante økninger i merverdiavgift og inntektsskatt. Utgiftene har også blitt holdt i sjakk, noe som gjenspeiler innsatsen for å begrense offentlige utgifter. Budsjettet utelukker imidlertid kostnader knyttet til gjenoppbygging etter konflikten (med Israel) og andre akutte behov, og det har blitt kritisert for å mangle en fremtidsrettet investeringsstrategi, særlig innen infrastruktur. Utsiktene for 2026 vil i stor grad avhenge av regjeringens evne til å gjennomføre strukturelle endringer, som for eksempel å forbedre skatteetterlevelsen, reformere lønnskostnadene i offentlig sektor og utvide inntektsgrunnlaget, samtidig som man sikrer støtte fra internasjonale givere og IMF. Dersom det ikke gjøres fremskritt på disse områdene, vil risikoen for at Libanons underskudd øker på nytt og at den finanspolitiske belastningen vedvarer.

Et fragmentert politisk landskap vil hemme reformene

De politiske utsiktene for Libanon er forsiktig optimistiske, men likevel skjøre. Etter tretten mislykkede forsøk valgte parlamentet Joseph Aoun til landets 14. president, som på sin side utnevnte Nawaf Salam til statsminister. Dannelsen av en ny regjering satte en stopper for et langvarig institusjonelt vakuum og markerte en tilbakevending til grunnleggende statlig funksjon. Den nye regjeringen har gjenopptatt samarbeidet med IMF, innført noen lovreformer innen bankvesenet og offentlige finanser, og tatt skritt for å imøtekomme internasjonale bekymringer. Det politiske miljøet er imidlertid langt fra stabilt. Det er fortsatt dype splittelser innenfor den politiske eliten, og Hizbollahs vedvarende innflytelse over sikkerheten og beslutningsprosessene er fortsatt et stort stridspunkt for vestlige og golfstatske givere, noe som begrenser mulighetene for bred økonomisk støtte.

Sikkerhetssituasjonen i den sørlige regionen (men ikke bare der) er fortsatt et av de mest ustabile områdene i landets politiske og økonomiske landskap, til tross for nylige forsøk på å dempe spenningene. Til tross for den USA-meglede våpenhvilen som ble inngått mellom Hizbollah og Israel i november 2024, har sporadiske sammenstøt mellom de to partene fortsatt, og risikoen for en ny eskalering er fortsatt høy. Under press fra USA forsøker den libanesiske regjeringen å avvæpne Hizbollah. Gruppen har imidlertid nektet å gjøre dette med mindre Israel innstiller sine angrep, noe som fremstår som en umulig oppgave.

Regjeringens evne til å gjennomføre meningsfulle reformer, gjenopprette befolkningens tillit og forberede seg på parlamentsvalget i 2026 vil være avgjørende. Dersom regjeringen fortsetter å gjøre fremskritt, kan Libanon begynne å gjenopprette sin internasjonale troverdighet og legge grunnlaget for en langsiktig gjenoppretting. Hvis dette ikke lykkes, er det fare for at landet igjen vil havne i en tilstand av lammelse og forverre sin økonomiske og institusjonelle nedgang.

Sist oppdatert: august 2025