Stram pengepolitikk, svak vekst, lavere inflasjon
Samtidig med den akselererende disinflasjonsprosessen er den tyrkiske økonomien på vei mot en langsommere, men mer balansert vekstbane. I år og frem til 2026 vil bidraget fra privat forbruk (ca. 55 % av BNP) til veksten forbli begrenset på grunn av en vedvarende stram pengepolitikk. Sentralbanken forventes å begynne å senke sin en-ukers reporente (46 %) gradvis fra juli 2025, for å nå 30 % innen midten av 2026, i takt med disinflasjonen. Inflasjonen vil fortsette å belaste husholdningenes budsjetter, særlig blant personer i de lavere og mellomste inntektsgruppene. Følgelig vil det private forbrukets bidrag til veksten i hovedsak være avhengig av den øvre inntektsgruppen. På statssiden vil den strammere finanspolitikken, som innebærer utgiftskutt (unntatt gjenoppbygging i kjølvannet av de to jordskjelvene i 2023), redusere den offentlige sektors bidrag til veksten (ca. 12 % av BNP). Private investeringer (ca. 10 % av BNP), som også er svekket av høye finansieringskostnader, forventes å vise en gradvis forbedring fra andre halvdel av 2025. Nettoeksporten vil fortsatt være en hemsko for veksten, om enn i mindre grad, hovedsakelig takket være lavere globale energipriser, restriksjoner på gullimport og høyere inntekter fra turisme i 2026 (anslått til 70 milliarder USD, en økning på 8 % fra 2025). Utviklingen i vareeksporten vil bli påvirket av en bedring i etterspørselen i EU, særlig i Tyskland, og utviklingen i den amerikanske økonomien. Dersom disse faktorene viser seg positive i 2026, kan det utløse en oppgang i industriproduksjonen, som i perioden januar–april 2025 bare vokste med 1,3 % på årsbasis. Eksporten fra den tyrkiske forsvarsindustrien og tilhørende teknologisk programvare vil helt sikkert opprettholde den høye veksten den har hatt den siste tiden.
Den tyrkiske liraen vil fortsette å styrke seg i reelle termer i 2026, om enn i et langsommere tempo, og dermed støtte disinflasjonsprosessen. Den årlige inflasjonen forventes å falle ytterligere til nesten 26 % ved årets slutt. Likevel vil den forbli betydelig over sentralbankens prognose på 12 %. Med mindre det oppstår et uventet valutasjokk, bør dette bidra til disinflasjon ved å bremse prisstigningen på importerte basisvarer. At prisinertien i tjenestesektoren brytes ned og at inflasjonsforventningene forbedres, vil støtte denne trenden.
Redusert underskudd på utenriksbalansen, finanspolitisk konsolidering fortsetter
Gapet i inntektsbalansen som skyldes utenlandske investorers hjemføring av inntekter, samt overskuddet i tjenestebalansen, vil vedvare i 2026. Reduksjonen i handelsunderskuddet vil igjen føre til et lavere underskudd på driftsbalansen målt i prosent av BNP. Inntekter fra turisme og transport forventes å være blant de viktigste bidragsyterne til overskuddet i tjenestebalansen. Relativt lave globale energipriser vil bidra til en nedgang i importregningen, mens tempoet i eksportveksten i hovedsak vil avhenge av en oppgang i de europeiske økonomiene. To risikofaktorer gjør seg gjeldende i denne sammenhengen. For det første kan en potensiell nedgang i det globale handelsvolumet, forårsaket av Trump-administrasjonens uforutsigbare tollpolitikk, svekke etterspørselen etter tyrkiske eksportvarer. For det andre kan regionale geopolitiske utviklingstrekk tvinge frem stenging av viktige transportruter, noe som potensielt kan føre til økte importpriser på råvarer. Stenging av viktige transportruter (f.eks. Hormuzstredet), for ikke å nevne skader på oljeproduksjonsanlegg, vil føre til en dramatisk økning i energiprisene.
I juni 2025 utgjorde sentralbankens brutto internasjonale reserver 156 milliarder USD (noe som tilsvarer rundt 85 % av den kortsiktige utenlandsgjelden, hvorav litt over halvparten er i gull), opp fra 98,5 milliarder USD i mai 2023. I 2024 og 2025 har avtaket i innenlandsk etterspørsel, forårsaket av det offisielle månedlige taket på kredittveksten (mellom 1,5 og 2 %), bidratt til å redusere underskuddet på driftsbalansen og økt sentralbankens internasjonale reserver. Veksten i reservene førte til en nedgang i risikopremien – den 5-årige USD-CDS-en falt til 285 poeng i juni 2025 mot 888 poeng i juli 2022. Dette har styrket landets evne til å tiltrekke seg utenlandsk kapital. Avhengigheten av kortsiktige tilstrømninger for å støtte økningen i reservene utgjør imidlertid en utfordring for sentralbanken når det gjelder å opprettholde stabiliteten i den tyrkiske liraen i møte med potensielle ytre og innenlandske pressfaktorer.
Finanspolitisk konsolidering vil fortsatt være drevet av reduserte utgifter, hovedsakelig knyttet til diskresjonære utgifter (dvs. driftsutgifter, støtte til lokale prosjekter osv.). Den avtagende inflasjonen vil legge til rette for en avtakende vekst i personalkostnadene, som utgjør 30 % av totalen. Renteutgiftene, som steg med 75 % i perioden januar–mai 2025 sammenlignet med nivået året før, forventes imidlertid å forbli høye. På bakgrunn av økt inflasjon og strammere pengepolitikk steg den gjennomsnittlige kostnaden ved innenlandsk låneopptak til 47 % i mai 2025, sammenlignet med 35 % i mai 2024.
Regionale geopolitiske spenninger vil prege utenrikspolitikken
Tyrkia har et presidentstyre som ble vedtatt ved folkeavstemning i 2017. Den utøvende makten og oppgavene utøves og utføres av presidenten. Parlamentsvalget i 2023 ble vunnet av president Recep Tayyip Erdoğan og hans Rettferdighet og utviklingsparti (AK Parti). Det innenrikspolitiske landskapet forventes å forbli relativt stabilt.
Tyrkias utenrikspolitikk har de siste årene først og fremst vært drevet av økonomiske hensyn. Geopolitiske spenninger, særlig i Midtøsten, forventes å spille en mer betydelig rolle fra 2025. Landet forventes å gå forsiktig frem for å unngå å bli trukket inn i konfliktene. Selv om landet ikke er involvert i konflikten mellom Iran, Israel og USA, står Tyrkia likevel overfor betydelige risikoer. Mens Ankara opprettholder diplomatiske og handelsmessige bånd med Teheran, kan en bredere konflikt destabilisere Tyrkias sørøstlige grenser på grunn av tilstedeværelsen av iranstøttede grupper i Irak og Syria. Tyrkia kan også bli nødt til å håndtere en ny tilstrømning av flyktninger fra nabolandene. Tyrkia vil fortsette å fungere som en sentral diplomatisk megler, slik tilfellet er i de pågående samtalene mellom Etiopia og Somalia, og i forhandlingene mellom Ukraina og Russland.
Tyrkia har utvidet sin tilstedeværelse i Afrika gjennom investeringer i infrastruktur, energi og telekommunikasjon. Landet har etablert solide økonomiske bånd med afrikanske nasjoner og posisjonert seg som en avgjørende partner: handelen mellom Afrika og Tyrkia økte fra 5 milliarder USD i 2003 til 33 milliarder USD i 2024. Selv om Tyrkia er medlem av NATO, søker landet å opprettholde en viss grad av strategisk autonomi, slik man har sett i Syria, Libya og Kaukasus. Landets forhold til EU er fortsatt komplekst – på dagsordenen står de fastlåste tiltrædelsesforhandlingene, Kypros-spørsmålet og spenningene med Hellas – selv om begge parter fortsatt er bundet sammen av felles interesser.

Europa
USA
Storbritannia
Irak
Russland
Kina
Sveits