Kjemikalier

Den globale kjemikalieindustrien er fortsatt fastlåst i en nedgang preget av svak etterspørsel og kronisk overforsyning. Siden 2022 har svakt forbruk innen bygg- og anleggsbransjen og bilindustrien – de to største sluttbrukermarkedene – kommet i konflikt med aggressive kapasitetsutvidelser, særlig i Kina. Fallende energipriser har gjort det mulig for produsenter i USA og Midtøsten å øke produksjonen, noe som forsterker de globale ubalansene og presser marginene.

Overproduksjon av petrokjemikalier er fortsatt den største utfordringen: Kina fortsetter å investere i nye anlegg til tross for dårlige marginer, selv om myndighetene vurderer tiltak for å motvirke nedgangen, blant annet ved å modernisere eldre anlegg for å forbedre utbyttet og bevege seg oppover i verdikjeden. Samtidig utnytter produsenter i USA og Gulf-regionen billig etan og lave energikostnader for å opprettholde en strukturell kostnadsfordel, og eksporterer aggressivt grunnleggende petrokjemiske byggesteiner (olefiner, aromater og andre derivater).

Europa står fortsatt overfor det største presset. Høye energi- og karbonkostnader undergraver konkurranseevnen, samtidig som importen av lavkostnadspolymerer fra USA og Midtøsten øker kraftig, i tillegg til kinesisk eksport av nedstrømsprodukter. Marginene kollapser, produksjonen faller, og nedleggelsene av anlegg går stadig raskere. Krav om statlig inngripen gjennom antidumpingtoll, energisubsidier og lettelser i karbonavgiften har så langt bare resultert i uttalelser, men begrenset handling.

Asia utenfor Kina sliter også. Indias sektor for spesialkjemikalier vokser på grunn av etterspørsel fra legemiddel- og landbrukskjemisk industri, men står overfor tollsjokk fra USA, mens Sør-Korea opplever en nedgang i eksporten og konsolidering. Oleokjemikalier i Malaysia og Indonesia drar nytte av biobaserte trender, men er fortsatt utsatt for den globale overkapasiteten. Utover konkurser omfatter tiltakene fra de gjenværende aktørene i bransjen nedleggelse av anlegg for modernisering, konsolidering og diversifisering mot spesialkjemikalier og høytytende polymerer. Produsenter i Gulf-regionen satser på teknologi for omdannelse av råolje til kjemikalier, og store selskaper omstrukturerer porteføljene sine gjennom avhendinger og oppkjøp (f.eks. ADNOCs oppkjøp av Covestro for 11,7 milliarder euro).

Gjødselmarkedene har stabilisert seg, men er fortsatt utsatt for svingninger i energiprisene og geopolitiske risikoer. Nitrogenprisene har steget til 700–800 USD per tonn til tross for lavere gasskostnader, mens fosfat- og kaliumkloridmarkedene viser relativ stabilitet på bakgrunn av stramt tilbud og tolljusteringer.

Den globale kjemikaliebransjen befinner seg fortsatt i en nedgangskonjunktur

Den globale kjemikalieindustrien er fortsatt fastlåst i en langvarig nedgang, med en kapasitetsutnyttelse som ligger under 75 % blant de største produsentene. Svak etterspørsel kombinert med vedvarende overforsyning driver denne trenden, og det er basiskjemikaliene som rammes hardest. Siden 2022 har svakt forbruk innen bygg- og anleggssektoren og bilindustrien kollidert med aggressive kapasitetsutvidelser, særlig fra Kina, hvis andel av den globale produksjonskapasiteten for viktige grunnleggende kjemikalier (f.eks. akrylsyre, benzen, propylen, etylenoksid, natriumkarbonat og styren) nærmer seg 50 %. Denne økningen har presset ned utnyttelsesgraden globalt, og fører til press på marginene og tynger prisene. Samtidig har fallende energikostnader gjort det mulig for produsenter i USA og Midtøsten å øke produksjonen, noe som forsterker ubalansen og omdirigerer handelsstrømmene mot lavkostregioner.

Etterspørselen etter kjemikalier er fortsatt svak i de fleste segmenter, noe som gjenspeiler generelle økonomiske motvind. Bygg- og anleggsbransjen og bilindustrien, de to største nedstrømsmarkedene, fortsetter å trekke volumene ned. Det forventes imidlertid en bedring i enkelte geografiske områder for begge sektorene i 2026. I tillegg normaliserer forbrukerdrevne kategorier som skjønnhetsprodukter og parfymer seg etter flere år med rekordvekst. Dette tvinger leverandører av aromakomponenter, løsemidler og emballasjepolymerer til å justere kapasiteten og prisstrategiene sine.

Overforsyning av petrokjemikalier er fortsatt det mest karakteristiske trekket ved dagens markeder. Kina illustrerer utfordringen: til tross for svake marginer og kronisk overkapasitet fortsetter investeringene i nye anlegg. Den kinesiske polyetylenkapasiteten forventes til og med å øke med ytterligere 16 % i 2026 (kilde: JLC). Myndighetene diskuterer imidlertid tiltak for å hindre en uønsket utvikling og dempe unødvendig utvidelse. Dette inkluderer planer om midlertidig nedstengning av eldre petrokjemiske anlegg (~40 % av den nasjonale kapasiteten) for oppgradering med sikte på å forbedre utbyttet og potensielt flytte produksjonen lenger opp i verdikjeden. Dersom dette gjennomføres, kan tiltaket gi betydelig avlastning for sektoren på mellomlang sikt. I tillegg til den høye kapasiteten i Kina nyter produsentene i USA og Midtøsten fortsatt en strukturell kostnadsfordel i forhold til nafta-baserte konkurrenter (f.eks. Europa) takket være billig etan og moderate energipriser. Dette muliggjør svært konkurransedyktig etylenproduksjon og aggressiv eksport av derivater som polyetylen.

Europa tynges av kostnadspress og importflom

Gitt gunstige tilbudsforhold og vedvarende svake etterspørselsfundamenter er globale priser og marginer fortsatt under press, og Europa bærer den største byrden. Produsenter i USA og Midtøsten utøver press på det europeiske markedet ved å levere lavkostnadspolymerer, mens Kina øker sin eksport av billigere nedstrømsprodukter som PVC og PET. Europeiske selskaper, hemmet av høye energi- og karbonkostnader, fortsetter å miste konkurransekraft, noe som resulterer i pressede marginer, fallende produksjon og økende antall anleggsnedleggelser.

Nylige indikatorer peker mot en langvarig nedgang. I EU27 er den samlede aktiviteten fortsatt på nedgang sammenlignet med samme periode i fjor, og produksjonen ligger 20 % under 2019-nivået. Tyskland, Europas største kjemikalieprodusent, er fortsatt den som henger mest etter. Bedriftsundersøkelser peker også mot en langvarig nedgang: ordreinngangen svekkes fortsatt over hele kontinentet, og bedriftene oppgir svak etterspørsel som den viktigste faktoren som begrenser produksjonen deres. Den samlede kapasitetsutnyttelsen ligger også fortsatt under 75 %, men ser ut til å stabilisere seg takket være nylige fabrikknedleggelser.

Europeiske kjemikalieprodusenter intensiverer kravene om statlig inngripen etter hvert som kostnadspresset øker. Kravene omfatter antidumpingtoll, energisubsidier og fjerning av karbonavgifter. Den politiske responsen har vært treg, og effektene har ennå ikke gjort seg gjeldende. For eksempel presenterte EU nylig handlingsplanen for kjemisk industri for å takle disse konkurransebegrensningene. Tyskland har også foreslått en hjelpepakke (i påvente av gjennomføring) for energiintensive næringer ved å fastsette en industriell strømpris på 0,05 euro/kWh fra 2026, sammen med lavere strømavgifter og -gebyrer. Imidlertid har ingen av disse tiltakene blitt gjennomført ennå.

Også i Asia, utenom Kina, er presset fortsatt stort. Indias sektor for spesialkjemikalier vokser på grunn av etterspørsel fra legemiddel- og landbrukskjemikaliebransjen, men det amerikanske tollsjokket på 50 % vil tvinge frem omdirigeringer og svekke konkurranseevnen. Som svar på dette har de lempet importrestriksjonene på grunnleggende kjemikalier som PVC og PE fra Kina. Sør-Korea står overfor fallende eksport og svekket konkurranseevne på grunn av svak kinesisk etterspørsel, noe som driver frem konsolidering (f.eks. Lotte-Hyundai). Samtidig drar oleokjemikaliene i Malaysia og Indonesia nytte av den globale omstillingen til biobaserte råvarer, til tross for overkapasitet og generell svakhet i markedet.

Muligheter midt i nedgangen

Kjemisektoren går gjennom en konjunkturell nedgang, men det finnes fortsatt områder med motstandskraft. Basiskjemikalier, som produseres i stor skala og selges med små marginer, rammes hardest. Fallende priser presser ikke-konkurransedyktige produsenter ut av markedet, omformer handelsstrømmene og konsentrerer markedsandelen i land med strukturelle kostnadsfordeler, særlig Midtøsten, USA og Kina. Disse aktørene er, selv under press, bedre rustet til å tåle stormen.

Spesialkjemikalier er en helt annen historie. De produseres i mindre volumer for nisjeapplikasjoner og gir høyere marginer, noe som gir dem prissettingsmakt og begrenset substitusjon. Med billigere råvarer tilgjengelig klarer spesialprodusentene seg ofte bedre under nedgangstider.

Denne forskjellen fører til strategiske endringer. Store aktører innen råvarer bruker nedgangen til å oppgradere infrastrukturen og klatre oppover i verdikjeden. I Kina fremskynder politikkdrevet «involusjon» renoveringen av aldrende anlegg og omstillingen mot spesialkjemikalier. Produsenter i Gulf-regionen utnytter kostnadsfordelene og gjennomfører oppkjøp for å utvide virksomheten nedstrøms, samtidig som de investerer i teknologi for omdanning av råolje til kjemikalier – noe som øker utbyttet fra petrokjemisk produksjon til 70–80 prosent, mot 10–20 prosent ved konvensjonell raffinering. I tillegg blir midlertidige nedstengninger av anlegg for oppgraderinger stadig vanligere, ettersom selskapene søker å posisjonere seg for produksjon med høyere verdi når etterspørselen tar seg opp igjen.

Konsolideringen tar fart ettersom selskapene søker stordrift og innovasjon. ADNOCs oppkjøp av Covestro for 11,7 milliarder euro understreker satsingen på høytytende polymerer og integrerte plattformer. Også amerikanske selskaper omstrukturerer porteføljene sine: Occidental avhender OxyChem, og DuPont trekker seg ut av aramidmarkedet for å skjerpe fokuset på spesialprodukter.

Gjødselmarkedene stabiliserer seg, men risikoen vedvarer

Gjødselprisene har avtatt fra toppnivået i 2022, men ligger fortsatt over gjennomsnittet før krisen. Den nylige nedgangen i naturgassprisene har redusert produksjonskostnadene for nitrogenbasert gjødsel, mens amerikanske tollfritak på nitrogen- og fosfatprodukter forbedrer handelsstrømmene og reduserer det innenlandske prispresset. Etterspørselen er fortsatt sterk, støttet av avlingspriser og sesongmessig såing, men tilbudsveksten er begrenset og hemmes ytterligere av Kinas strengere eksportkontroll på fosfatgjødsel, noe som gjør markedene sårbare for svingninger i energiprisene og geopolitiske risikoer.

Nitrogenprisene har steget til 700–800 USD per tonn til tross for lavere gasskostnader, noe som gjenspeiler et stramt tilbud og sterk sesongmessig etterspørsel. Tollfritak i USA kan skape kortsiktig overforsyning og forsterke konkurransen blant eksportørene. Fosfatprisene har stabilisert seg, men tollfritakene forventes å redusere prisforskjellene mellom USA og resten av verden og øke importen fra Marokko og Saudi-Arabia, mens Kinas eksportrestriksjoner fortsetter å begrense den globale tilgjengeligheten. Markedene for kaliumkarbonat er relativt stabile på 300–350 USD per tonn, støttet av et robust tilbud fra Canada og Hviterussland og lav volatilitet sammenlignet med andre segmenter. Til tross for geopolitiske risikoer har russiske forsendelser i stor grad fortsatt uavbrutt, noe som dermed styrker markedsstabiliteten.

Diagram 2 EN (sett inn tittel nedenfor)

F

Forfattere og eksperter

Figur 1: Kapasitetsutnyttelsesgrad

Kilde: FED, DG ECFIN, NBS, Macrobond, Coface