Geopolitiske spenninger tiltar: Hva betyr det for globalisering og økonomisk stabilitet? Under Coface Country Risk Conference 17. februar delte fire eksperter sine analyser av de geostrategiske rivaliseringene som nå påvirker global handel.
Geopolitiske spenninger tiltar: Hva betyr det for globalisering og økonomisk stabilitet? Under Coface Country Risk Conference 17. februar delte fire eksperter sine analyser av de geostrategiske rivaliseringene som nå påvirker global handel.
«Fremtiden er en dør, fortiden er nøkkelen», skrev Victor Hugo. Selv helt ferske hendelser kan hjelpe oss å forstå nåtiden – og ikke minst forsøke å skissere fremtiden. Flere av begivenhetene i 2025 faller i denne kategorien.
«Ydmykelsen av Ukrainas president Volodymyr Zelensky i februar i fjor, utført direkte fra Det ovale kontor av Donald Trump og hans visepresident, fremsto for meg som uttrykk for en metode – både i form og innhold svært brutal – for hvordan Trump-administrasjonen hadde tenkt å føre sin politikk», sier Thomas Gomart, direktør ved det franske instituttet for internasjonale relasjoner (IFRI). «Jeg oppfattet også denne episoden som en form for ideologisk konvergens mellom Det hvite hus og Kreml i synet på krigen i Ukraina».
Noen uker senere ble «Liberation Day», dagen da USAs president annonserte en første bølge av kraftige tolløkninger, nok et uttrykk for denne nye måten å utøve makt på. «Donald Trump starter med å gå lenger enn forventet, for deretter delvis å trekke seg tilbake – derav akronymet TACO: Trump Always Chickens Out», legger Andrew Bishop til, seniorpartner og global leder for politisk analyse i Signum.
Ligger Europas redning i tettere bånd til Kina?
For Agatha Kratz, partner i Rhodium Group, er også datoene 4. april og 9. oktober 2025 sentrale. Disse datoene viser til Kinas vedtak av tiltakspakker for å kontrollere eksporten av kritiske mineraler. Ved å sikre kontroll over ressurser som har blitt uunnværlige – elektrifisering, drift av datasentre og lignende – søker Kina ikke bare større suverenitet, men også diplomatisk innflytelse, ettersom andre lands evne til å legge press automatisk svekkes.
Syklusen for kritiske metaller
Forsøk på å annektere Grønland og innføre «Donroe-doktrinen»¹ fra amerikansk side, økt militært press mot Taiwan og fornyede kinesiske atomambisjoner: Signalene fra verdens to største økonomier de siste månedene har blitt omsatt i konkret handling ved inngangen til 2026.
Og har bidratt til å stokke de geopolitiske kortene på nytt.
Tania Sollogoub, leder for land- og geopolitisk analyse i Crédit Agricole Group, snakker om «ressursenes geopolitikk». «Gjennom historien har det aldri eksistert en hegemonisk syklus som ikke har vært nært knyttet til én eller to strategiske råvarer. I dag har vi gått inn i syklusen for kritiske metaller, som er av eksistensiell betydning for statene», sier hun.
Sollogoub peker på at «frykten for knapphet» nå er på sitt sterkeste. Dette kommer til uttrykk gjennom hamstring, produktspesifikke allianser og en pågående omstrukturering av globale verdikjeder.
«Mens havene står i brann, ser vi samtidig en omlegging av handelsstrømmer og ruter. Det illustreres av de mange infrastrukturprosjektene på land og av at begrepet «korridor» igjen har fått en sentral plass», legger hun til.
Realismens tidsalder
I dette landskapet kan det oppstå økonomiske muligheter, slik vi blant annet ser gjennom styrkede handelsforbindelser mellom Saudi-Arabia og Brasil, og mellom De forente arabiske emirater og India.
Men i et bredere perspektiv er denne skjerpede rivaliseringen først og fremst en kilde til usikkerhet – både for myndigheter og næringsliv. «Selskaper har innsett at risiko, særlig geopolitisk risiko, er blitt den nye normalen», advarer Tania Sollogoub. Hun mener en av markedets største utfordringer i dag er å identifisere hvordan sensitive hendelser faktisk forplanter seg.
«Det mest slående er bedriftenes ønske om å skjerme seg fra geopolitisk risiko og gjøre alt som er mulig for å opprettholde virksomheten – frem til et visst punkt», sier Thomas Gomart. Men hvor går denne grensen? For å fastsette den har mange gått bort fra en binær risikotilnærming – «jeg aksepterer risikoen eller ikke» – til en mer realistisk modell. Den kjennetegnes av utvikling av flere scenarioer, hvert med egne handlingsplaner. «Vi går inn i realgeopolitikkens tidsalder», oppsummerer Tania Sollogoub, som også peker på faren for at selskaper kan komme på kollisjonskurs med egne myndigheter.
Dette er en epoke Europa ikke går inn i fra en styrkeposisjon. Etter å ha mistet et av sine få komparative fortrinn – stabilitet – som følge av krigen i Ukraina, er kontinentet nå svekket både av politisk fragmentering internt og av en oppsplitting av den transatlantiske alliansen.
Likevel mener Thomas Gomart at en økonomisk åpen verden forutsetter at stormaktene respekterer et minimum av felles spilleregler, og at Europa her «trolig har et visst politisk handlingsrom». Men klemt mellom USA og Kina vil det bli krevende å bli hørt og forsvare egne interesser.
Bipolar maktutøvelse i USA
Det er ofte vanskelig å analysere og forutse beslutningene til USAs føderale myndigheter – delvis fordi de ikke følger samme logikk, avhengig av hvem som tar beslutningen. Det eksisterer to samtidige visjoner i USA: «Donald J. Trumps på den ene siden, og administrasjonens på den andre», forklarer Andrew Bishop.
Agatha Kratz deler dette synet. «Administrasjonen har for eksempel en reell Kina-strategi – å fjerne ekstern innflytelse i Amerika, bygge opp kritiske verdikjeder på kontinentet og sikre tilgang til strategiske ressurser – som Trump selv, med sin svært transaksjonsorienterte tilnærming», ikke har, sier hun.
Ifølge Andrew Bishop er Trumps hovedbesettelse å «sette et varig avtrykk i historiebøkene», noe som kan forklare den manglende konsistensen i mange beslutninger – som ønsket om å opptre som fredsmekler mellom Russland og Ukraina, samtidig som han fører en intervensjonistisk linje i Venezuela.
Trump-administrasjonens linje, ledet av blant andre visepresident J.D. Vance og utenriksminister Marco Rubio, fremstår derimot mer forutsigbar. «Strategien bygger på en omfattende amerikansk tilbaketrekning fra verden og etableringen av en allianse, inkludert Europa, mot Kina», sier Bishop.
Tilnærming mellom Kina og Europa: Har Europa mer å tape enn å vinne?
Paris, Berlin, Madrid, London … Besøkene fra europeiske stats- og regjeringssjefer til Kina blir stadig flere. Med en transatlantisk allianse under press fra Trump-administrasjonen – gjennom kraftige tolløkninger og gjentatt kritikk av Europa – kan et tettere forhold til Beijing fremstå som fristende.
«Dette forsterkes av at partene deler enkelte strukturelle utfordringer, som aldrende befolkninger og overgangen til et lavutslippssamfunn», påpeker Thomas Gomart. Likevel er det langt fra sikkert at et slikt veivalg vil lønne seg for Europa. «Kina har lite å tilby», mener Agatha Kratz, som vurderer risikoen som langt større enn mulighetene.
Hun peker blant annet på: svakere kinesisk vekst enn offisielle tall tilsier; mindre lovende handelsutsikter, illustrert ved et fall på 44 % i tysk bileksport til Kina i 2025; pressede marginer for lokale selskaper på grunn av betydelig overkapasitet; og mindre handlingsrom for multinasjonale selskaper i landet. Andrew Bishop går enda lenger: «Kina er ikke bare en økonomisk trussel mot Europa. Det er også landet som i dag gjør det mulig for Russland å fortsette krigen i Ukraina. Hva om Beijing ønsker at Moskva skal gå seirende ut av konflikten? Kina utgjør også en fysisk trussel mot Europa». Europeiske ledere står dermed overfor en krevende balansegang. «Det er nødvendig å stabilisere forholdet til Beijing, men vi må være varsomme med å spille Kina-kortet for hardt», advarer Agatha Kratz.
Er amerikansk demokrati i fare?
Listen over angrep på det amerikanske demokratiet vokser nærmest uke for uke: svekkelse av maktbalansen, særlig rettsvesenet; gjentatte angrep på mediene og bruk av begrepet «fake news»; nedleggelse av føderale etater innen miljø, folkehelse, mangfold og inkludering; og valgdistriktsendringer til fordel for Republikanerne.
I tillegg kommer demonstranter som er drept av immigrasjonsmyndigheter under uklare omstendigheter. Siden Donald J. Trumps retur til Det hvite hus i januar 2025 har de demokratiske institusjonene blitt satt på harde prøver.
«Det har utvilsomt skjedd en kursendring», erkjenner Thomas Gomart. Men innebærer det en overgang til et mer autoritært styresett på kort eller mellomlang sikt?
Den geopolitiske eksperten er betryggende: «I motsetning til Russland har USA et reelt maktfordelingssystem, og sivilsamfunnet mobiliserer». De kommende valgene, særlig mellomvalget 3. november, gir ifølge Gomart også en reell mulighet for å korrigere disse utviklingstrekkene.
¹ Med henvisning til Monroe-doktrinen, slik den er tolket og anvendt av Donald Trump.
