Iran

Veksten vil forbli svak på grunn av internasjonale sanksjoner og dempet innenlandsk etterspørsel

Den økonomiske aktiviteten forventes å forbli svak i 2026. Eskaleringen av konflikten med Israel og USA i juni 2025 forverret allerede eksisterende strukturelle og makroøkonomiske utfordringer. Disse inkluderer lavere oljepriser (hydrokarboner utgjør rundt 10 % av BNP), vedvarende hyperinflasjon, høy arbeidsledighet og langvarig mangel på strøm og vann, noe som allerede hemmet vekstmomentet. Videre har håndhevelsen av sanksjonene blitt stadig strengere siden midten av 2024, da USA trappet opp tiltakene mot iranske oljetransporter, rederier og nettverk for sanksjonsunndragelse, noe som resulterte i høyere transport- og forsikringskostnader, forsinkelser i forsendelsene og økte rabatter på oljeprisen. Håndhevelsen ble ytterligere intensivert i 2025, på bakgrunn av økende regionale spenninger, med strengere tilsyn med maritim logistikk, finansielle mellomledd og handelsfinansieringskanaler, noe som dermed begrenset valutainnstrømningen. Etter fornyede diplomatiske spenninger og gjeninnføring av FN-sanksjoner av E3 (Frankrike, Tyskland og Storbritannia) i slutten av 2025 har sanksjonsrelaterte risikoer økt igjen, noe som har tynget tilliten, bankforbindelsene og tilgangen til ekstern finansiering, teknologi og kapitalvarer. Etter massedemonstrasjonene som startet i slutten av desember 2025, svekket den iranske rialen seg ytterligere på parallellmarkedet og falt til rundt 1,47 millioner IRR per amerikansk dollar i midten av januar 2026, fra rundt 0,8 millioner IRR et år tidligere. Den kraftige valutasvekkelsen vil forsterke inflasjonspresset og ytterligere redusere husholdningenes kjøpekraft, noe som vil legge et sterkt press på privatforbruket (rundt 50 % av BNP). Utsiktene vil påvirke investeringene negativt (rundt 30 % av BNP).

Inflasjonen forventes å fortsette å skyte i været på grunn av den kraftige svekkelsen av rialen mot den amerikanske dollaren og pengetrykkingen. Strengere sanksjoner vil ytterligere begrense Irans tilgang til kapitalinnstrømning, noe som vil forsterke presset på valutakursen og presse prisene opp, særlig på importerte varer og drivstoff. Pengepolitikken vil sannsynligvis fortsatt være begrenset av finanspolitiske behov, behovene til forretningsbankene og behovet for sosial finansiering, samt bredere institusjonelle faktorer, noe som dermed vil begrense myndighetenes evne til å dempe inflasjonen. Samtidig inngår de nylige justeringene av drivstoffprisene, herunder høyere avgifter for storforbrukere og restriksjoner på tilgangen til subsidierte valutakurser, i en bredere innsats for å dempe de finanspolitiske kostnadene ved universelle subsidier ved å forbedre måten de målrettes på. Disse tiltakene forventes å bidra moderat til inflasjonspresset på kort sikt.

Vedvarende nedgang i overskuddet på driftsbalansen og et økende budsjettunderskudd

Irans utenriksposisjon forventes å svekkes ytterligere, til tross for at driftsbalansen fortsatt viser et svakt overskudd. Lavere oljepriser og strengere sanksjoner vil trolig tynge inntektene fra oljeeksporten (om lag 55 % av den totale eksporten). Selv om råoljeproduksjonen viste seg å være relativt motstandsdyktig i 2025 og ble anslått til rundt 3,2 millioner fat per dag (b/d) i slutten av 2025, er utsiktene fortsatt usikre på bakgrunn av skjerpede sanksjoner og begrensede utsikter til sanksjonslettelser. Eventuelle ytterligere produksjonskutt fra OPEC+ vil sannsynligvis øke nedadgående press på de globale oljeprisene og ytterligere svekke Irans potensial for oljeinntekter. I motsetning til råolje er Irans gasseksport strukturelt begrenset og i stor grad avgrenset til rørledningsleveranser til Tyrkia, Irak og Armenia. Eksporten av andre varer enn olje (hovedsakelig petrokjemikalier, metaller/mineraler og landbruksprodukter) vil avta på grunn av sikkerhetsproblemer som strengere sikkerhetskontroller i havner og ved grenseoverganger, forsinkelser i frakt, høyere forsikrings- og transportkostnader samt vedvarende energi- og vannmangel. Etterspørselen etter import vil forbli svak på grunn av valutamangel og svekkelse av rialen. Begrenset tilgang til det internasjonale betalings- og banksystemet vil også fortsette å dempe importvolumene, selv om import av livsnødvendige varer – særlig drivstoff – forventes å forbli betydelig på grunn av begrensninger i landets innenlandske raffineringskapasitet. Samtidig vil Irans ekstremt begrensede tilgang til ekstern finansiering og forbudet mot å få tilgang til frosne utenlandske eiendeler i utlandet fortsatt legge en demper på valutainnstrømningen. Situasjonen forverres av kapitalflukt, som har tatt fart siden 2025.

Strengere internasjonale sanksjoner forventes å legge en ekstra demper på oljeinntektene. Samtidig vil de offentlige utgiftene, hovedsakelig i form av sosiale utgifter og lønninger i offentlig sektor, trolig forbli høye på grunn av vedvarende sosialt press, noe som innebærer at eventuelle finanspolitiske tilpasninger mest sannsynlig vil gå på bekostning av kapitalutgifter og diskresjonære utgifter. Som et resultat forventes tilpasningstiltakene å ta form av kutt eller utsettelser i investeringsutgiftene snarere enn reduksjoner i løpende utgifter. Samtidig vil økende forsvars- og sikkerhetsbehov, sammen med svak økonomisk aktivitet som hemmer skatteinnkrevingen, trolig øke budsjettunderskuddet ytterligere.

Alvorlige politiske og sosiale risikoer i en situasjon med eskalerende geopolitiske spenninger

Strengere sanksjoner, skyhøy inflasjon og en kraftig fallende rial har tynget levestandarden. Situasjonen har i stor grad bidratt til geografisk utbredte sosiale protester som startet i slutten av desember 2025 og fortsatte inn i januar 2026. Den sosiale uroen har blitt møtt med harde sikkerhetstiltak, mens risikoen for strengere sanksjoner har bidratt til den rådende politiske og økonomiske usikkerheten. Handlingsrommet for økonomiske reformer er begrenset, ettersom opprettholdelse av kortsiktig stabilitet sannsynligvis vil forbli en prioritet. Samlet sett forventes den innenrikspolitiske dynamikken, kombinert med sanksjonsrelaterte begrensninger, å fortsette å hemme gjennomføringen av politikken og den økonomiske tilliten på mellomlang sikt.

Utsiktene til fornyet diplomatisk kontakt mellom USA og Iran ser ut til å være begrensede på kort sikt, ettersom deres standpunkter i sentrale spørsmål har divergert ytterligere. USA har fortsatt å signalisere strengere sanksjoner og strengere vilkår knyttet til Irans atom- og rakettaktiviteter, mens iranske myndigheter har vist liten vilje til å gjenoppta samtaler med verken USA eller europeiske motparter, og har dessuten redusert samarbeidet med Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA). Selv om kanalene for fremtidig samarbeid kanskje ikke er helt stengt, er det fortsatt usannsynlig med et betydelig diplomatisk gjennombrudd gitt de nåværende forholdene. Forholdet mellom Iran og Israel er fortsatt ekstremt anstrengt og innebærer en betydelig risiko for fornyet eskalering, inkludert direkte angrep og gjengjeldelse, muligens med deltakelse fra USA. Irans regionale forhold er komplekse, med begrenset diplomatisk utstrakte hånd i enkelte områder, men betydelige handels- og finansforbindelser side om side med vedvarende geopolitiske spenninger. Selv om samarbeidet med enkelte Gulfstater har blitt bedre, er forholdet fortsatt følsomt for endringer i det regionale sikkerhetsmiljøet. Iran opprettholder en aktiv regional holdning, blant annet gjennom partnerskap med statlige og ikke-statlige aktører i Irak, Libanon og Jemen, noe som fortsatt preger landets forhold til nabolandene. Samlet sett er risikoen for periodiske eskaleringer fortsatt høy, noe som kan tynge tilliten og økonomien.

Sist oppdatert: januar 2026