Mongolia

I 2026 vil den økonomiske oppgangen være drevet av kobbereksport og investeringer i eksportdiversifisering

Eksporten av høykvalitetskull – den historiske drivkraften i den mongolske økonomien – mistet fart i 2025. Hovedårsakene var fallet i kullprisene og den strukturelle nedgangen i den kinesiske etterspørselen. Denne nedgangen ble delvis oppveid av en økning i privatforbruket. Det sistnevnte ble støttet av en moderat inflasjon (litt over målet på 8 %) – noe som forventes å fortsette i 2026 – økte inntekter, muliggjort av høyere lønn og pensjoner for offentlig ansatte, oppgangen i landbrukssektoren etter den særlig harde vinteren i 2024, samt omfordelingen av rikdom generert av kobbergruvene (høyere lønninger, utbytteutbetalinger) og utviklingen av kredittmarkedet.

I 2026 forventes veksten å ta seg litt opp igjen, støttet av fortsatt vekst i kobber- og gulleksporten, muliggjort av utvidelsen av Orkhon-gruven (kobber og molybden, i norddelen av landet), som er selvfinansiert av det nasjonale selskapet som driver den, og Oyu Tolgoi-gruven (kobber og gull, i den sørlige delen av landet), finansiert av multilaterale institusjoner, kanadiske og australske eksportkredittbyråer og det anglo-australske konsernet Rio Tinto. Det forventes også økte investeringer i nye gruveprosjekter, ofte rettet mot utvinning av sjeldne jordarter, slik som Zuuvch-Ovoo-urangruven i sørøst, drevet av Orano, i nærheten av hvilken det skal bygges et atomkraftverk. I tillegg kommer investeringer i foredlingsindustrien, som kobber- og kullforedlingsanlegg, stålproduksjon og gullraffinering, samt i energiproduksjon, med to vannkraftverk finansiert av Kina og det store termiske kraftverket støttet av Talvantolgoi-kullgruven. Til slutt vil det bli investert i grenseoverskridende jernbaneforbindelser med Kina.

Disse investeringene illustrerer regjeringens ønske om å diversifisere økonomien. Til tross for en mulig åpning av det indiske markedet kan inntektene fra kull eksport forbli lave i de kommende årene. I tillegg har visse prosjekter, blant annet Altanshiree-raffineriet (i den sørøstlige delen av landet), som endelig kan settes i drift i 2026, som mål å avhjelpe energimangelen som hemmer den økonomiske aktiviteten og driver opp inflasjonen. Som forklart ovenfor forventes inflasjonen å fortsette å avta i 2026, selv om den store avhengigheten av import, kombinert med risikoen for en svekkelse av tugrik, utgjør en kilde til usikkerhet.

Finanspolitisk innstramming i møte med fallende inntekter fra kull

I 2025 gikk de offentlige regnskapene tilbake til underskudd etter flere år med overskudd, på grunn av den uventede nedgangen i inntektene fra kull eksport og en økning i offentlige utgifter. Tilbakevendingen til underskudd skyldtes investeringer i store gruve-, energi- og infrastrukturprosjekter, samt revalueringen av lønn og pensjoner til offentlig ansatte som startet i 2024. For å rette opp budsjettsituasjonen reviderte den nye regjeringen budsjettet i midten av 2025 og reduserte de offentlige utgiftene med to prosentpoeng av BNP gjennom en nedbemanning av tjenestemenn på 9 % mellom 2025 og 2026, utsettelse eller reduksjon av investeringer samt kutt i løpende utgifter.

Underskuddet forventes å avta i 2026. Løpende utgifter vil øke med bare 2 % til tross for inflasjonspress og stigende råvarepriser. Flere departementer vil få budsjettene sine frosset på 2025-nivå, noen vil møte kutt på mellom 6 % og 12,8 %, og utgifter som anses som ikke-essensielle vil bli utsatt. Prosjekter som skal fullføres i 2026, vil bli fullfinansiert, mens prosjekter som strekker seg utover dette tidspunktet og ikke er i tråd med den nasjonale utviklingsplanen, vil bli redusert eller utsatt. Lønn til lærere, leger og forskere, samt pensjoner og sosiale ytelser, vil øke i takt med inflasjonen. Investeringene i utdanning og helse vil øke, delvis takket være finansiering fra multilaterale partnere (EU, Den asiatiske utviklingsbanken, EBRD). Gjeldsgraden forventes å stige noe i 2026: 94 % av gjelden er denominert i utenlandsk valuta, 56 % eies av multilaterale eller bilaterale kreditorer, og 30 % er i form av euroobligasjoner med en gjennomsnittlig løpetid på fem år. Regjeringen ønsker å øke andelen av innenlandsk gjeld, samtidig som den anvender de nye reglene som ble vedtatt tidlig i 2025: et strukturelt underskudd begrenset til 2 % av BNP, offentlig gjeld på 60 % og løpende utgifter på 30 %. Disse tiltakene, kombinert med nedgangen i gjeldsgraden de siste årene, har ført til at S&P har oppjustert Mongolias kredittvurdering (BB-).

Nedgangen i kull-eksporten i 2025 vil fortsette å tynge handelsbalansen; den vil bare delvis bli oppveid av vekst i eksporten av andre mineraler. Importen av varer og tjenester – hvorav en tredjedel utgjør utenlandsk transport på grunn av landets status som innlandsstat – støttet av stigende husholdningsinntekter og byggeprosjekter, forventes å vokse i samme tempo som BNP. Dette underskuddet vil bli finansiert av overskudd på kapitalbalansen (tilskudd fra ADB og konvertering av tysk gjeld til investeringer) og finansbalansen, drevet av utenlandske direkteinvesteringer fra Canada, Frankrike, Kina, Japan, Sør-Korea og Nederland, samt tilskudd fra Den asiatiske utviklingsbanken og Verdensbanken for å opprettholde valutareservene på et nivå som tilsvarer mer enn tre måneders import.

Risiko for politisk ustabilitet på grunn av korrupsjon og interne stridigheter

Siden det kommunistiske regimets fall og vedtakelsen av forfatningsreformene i 1992 har Mongolias politiske system vært en semi-presidentiell republikk med ett kammer som generelt respekterer demokratiske normer. Landet gjennomgår en periode med stor politisk ustabilitet: to statsministre fra Det mongolske folkepartiet (MPP), som har hatt et knapt flertall siden parlamentsvalget sommeren 2024, ble avsatt ved mistillitsvotum i løpet av bare fire måneder. Den første, i juni 2025, ble utløst av lederens fallende popularitet (spesielt blant unge) på grunn av mistanke om korrupsjon forårsaket av familiens prangende pengebruk. Han ble tvunget til å trekke seg, noe som førte til at Det demokratiske partiet (42 seter) trakk seg ut av koalisjonen og ble det største opposisjonspartiet. Den andre mistillitsavstemningen i oktober 2025 ble utløst av uenighet om beskatningen av mineraleksportører, på bakgrunn av interne stridigheter mellom konservative og reformister. Den sistnevnte avstemningen ble ansett som grunnlovsstridig og ble til slutt annullert, noe som gjorde at Gombojav Zandanshatar kunne forbli ved makten. Parlamentets president trakk seg etter denne hendelsesrekken, noe som førte til en omorganisering av alliansene: Det grønne partiet – Sivil vilje (4 seter) sluttet seg til regjeringskoalisjonen, som allerede besto av Det nasjonale arbeiderpartiet (8 seter) og PPM (68 seter). Den offentlige misnøyen øker, og det samme gjør forventningene om en bedre omfordeling av inntektene fra gruvedriften.

Internasjonalt søker Mongolia, et land uten kystlinje med verdens laveste befolkningstetthet og som er svært økonomisk avhengig av Kina og Russland, å frigjøre seg fra sine to gigantiske naboer gjennom sin «tredje nabo»-diplomatiske doktrine. Foreløpig er Kina, som er hoveddestinasjonen for mongolsk eksport, fortsatt avgjørende for landets økonomi, som også er avhengig av Russland for import av olje og gass. Likevel gjør Mongolia motstand så godt det lar seg gjøre, for eksempel ved å nekte å bli medlem av Shanghai-samarbeidsorganisasjonen, eller ved å erklære seg nøytral når det gjelder forholdet mellom Kina og Taiwan, og mellom Russland og Ukraina. Landets rike forekomster av strategiske mineraler (sjeldne jordarter, kobber, uran) gir en enorm mulighet til å diversifisere sine relasjoner ved å åpne opp for andre økonomiske makter på sitt territorium – selv om denne åpenheten også avhenger av Kinas velvilje, som er Mongolias viktigste inngangsport til resten av verden. I tråd med denne strategien har landet undertegnet intensjonsavtaler om gruvesamarbeid med Frankrike, Tyskland, Storbritannia, Canada, Australia, USA, Sør-Korea, Vietnam og Tyrkia.

Dette forsøket på å frigjøre seg gjenspeiles også på regionalt nivå gjennom inngåelsen av omfattende partnerskapsavtaler med Usbekistan og Kirgisistan, samt en avtale om handel og samarbeid innen romfart med Kasakhstan. Mongolia drar også nytte av utmerkede relasjoner med India, takket være deres religiøse nærhet og deres doktrine om ikke-allianse. Disse gode forholdene kommer til uttrykk i en solid bilateral dialog og økonomisk samarbeid: India har for eksempel finansiert Altanshiree-oljeraffineriet med 1,2 milliarder USD, noe som vil gjøre det mulig for Mongolia å redusere sin avhengighet av russiske hydrokarboner. India kan også utgjøre et alternativt marked for mongolsk kull.

Sist oppdatert: november 2025