Tunisia

Landbruk og turisme gir støtte, mens industrien er under press

Den beskjedne oppgangen som ble observert i 2025, forventes å fortsette i 2026. Landbruket (10 % av BNP) – særlig korn og olivenolje – drar nytte av gunstige værforhold, og byggeaktiviteten er i ferd med å ta seg opp. Likevel er landbruket fortsatt sårbart for tørke, til tross for åpningen av tre nye avsaltingsanlegg for sjøvann. Tjenestesektoren (70 % av BNP) viser vedvarende vekst, drevet av dynamikken i turismen og relaterte aktiviteter. Antallet utenlandske besøkende økte med 10,3 % på årsbasis ved utgangen av november 2025 sammenlignet med samme periode i 2024. Veksten kan imidlertid bli bremset av det nasjonale flyselskapet Tunisair, som befinner seg i en sårbar økonomisk situasjon og ikke vil være i stand til å øke kapasiteten i tilstrekkelig grad. Industrisektoren (16 %), som omfatter klær samt mekaniske og elektriske komponenter til bilindustrien, sliter med svak europeisk etterspørsel og konkurranse. Tiltak for å utvikle mer lovende og avanserte segmenter, som luftfart, medisinsk utstyr og legemidler, hemmes av utenlandske investorers tilbakeholdenhet, som avskrekkes av politisk og sosial ustabilitet samt høyt skattepress (skatter utgjør 34 % av BNP). Utvinningsindustrien, særlig hydrokarboner og fosfater, er svekket av streiker og fravær. Landbruksindustrien skiller seg ut ved sin dynamikk. Myndighetene forsøker å tiltrekke seg utenlandske direkteinvesteringer gjennom offentlig-private partnerskap innen transport-, vann-, avfallshåndterings- og energisektorene, men disse er fortsatt utilstrekkelige til å støtte den industrielle omstillingen.

I likhet med utenlandske investeringer hemmes også innenlandske investeringer av politisk og sosial ustabilitet. I tillegg møter investeringene et høyt skattepress, der skatter utgjør mer enn en tredjedel av BNP, samt tilbakeholdenhet fra bankenes side, ettersom staten tar en betydelig andel av kredittmarkedet. Når tilbakebetalingen på den siste euroobligasjonen er gjennomført i juli 2026, kan imidlertid situasjonen forbedres på det sistnevnte punktet. Offentlige investeringer vil være begrenset av den vanskelige budsjettsituasjonen, der inntektene går med til lønninger, gjeldsbetjening og kostbare subsidier.

Med høy arbeidsledighet (15 %), særlig blant unge og kvinner, vokser husholdningenes forbruk moderat. Det må innrømmes at inflasjonspresset dempes av lavere globale mat- og energipriser, samt mindre strenge importrestriksjoner. Dette førte til at sentralbanken justerte styringsrenten i desember 2025 og senket den fra 7,5 % til 7 %. Monetariseringen av budsjettunderskuddet fortsetter imidlertid å skape spenninger. Til tross for priskontroll og stabil valutakurs vedvarer matvareinflasjonen, noe som tynger mange husholdninger med lav inntekt.

Ustabile offentlige og eksterne regnskaper

Det sterke presset på de offentlige finansene vil fortsette i 2026. Budsjettunderskuddet kan øke noe, drevet av stive utgifter: nesten 93 % av skatteinntektene går til lønnskostnader, renteutgifter og subsidier. Regjeringen opprettholder regulerte priser på strøm og gass, langt under de faktiske kostnadene. For eksempel tar det tunisiske strøm- og gasselskapet (STEG) strømpriser som bare dekker 40 til 60 % av kostnadene. Denne underprisingen tvinger regjeringen til å kompensere for differansen gjennom subsidier. I tillegg bidrar offentlige foretak direkte til denne ubalansen gjennom sine tap, kombinert med subsidier, gjeldsutsettelser og garantier gitt av regjeringen. De utgjør 22,1 % av det samlede offentlige underskuddet. Myndighetene har imidlertid innført tiltak for å øke inntektene i 2026, for eksempel innføring av en skatt på fast eiendom og løsøre (mellom 0,5 % og 1 %), men disse justeringene vil fortsatt være utilstrekkelige til å snu trenden.

Stilt overfor begrenset tilgang til markedene og tilbakeholdenhet fra internasjonale partnere, er myndighetene i stadig større grad avhengige av innenlandske kilder for å finansiere budsjettunderskuddet. Dette inkluderer lån i utenlandsk valuta fra sentralbanken som ble brukt i 2024 og 2025 til å tilbakebetale utenlandsk gjeld. Denne praksisen forventes å fortsette i 2026 for å innfri den siste euroobligasjonsbetalingen på 750 millioner euro i juli. Totalt har regjeringen allerede lånt 2,3 milliarder USD (rentefritt og med tilbakebetaling over 15 år) for perioden 2024–2025 og planlegger å øke dette beløpet til 3,8 milliarder USD i 2026. Sentralbanken er nå den viktigste långiveren, med et nivå som utgjør rundt 4 % av BNP, foran de innenlandske forretningsbankene, som selv er sterkt eksponert mot tapsbringende offentlige selskaper. Banksystemet er derfor svært eksponert mot statsrisiko. Regjeringens finansieringsbehov er anslått til 15 % av BNP: 10 % til gjeldsbetjening (5 % utenlandsk, 5 % innenlandsk), i tillegg til underskuddet.

Underskuddet på driftsbalansen kan også øke noe i 2026 på grunn av det forverrede handelsunderskuddet (9 % av BNP). Til tross for fallet i energiprisene vil underskuddet øke som følge av høyere import på bakgrunn av en oppgang i innenlandsk etterspørsel og noe ny utenlandsk finansiering. Eksporten vil derimot forbli svak, hemmet av svak europeisk etterspørsel, interne begrensninger (streiker, manglende finansiering, stagnasjon i fosfatsektoren) og amerikanske tollsatser (25 %). Denne forverringen vil delvis bli oppveid av moderat vekst i inntekter fra turisme (5 % av BNP) og pengeoverføringer fra utlendinger (6 % av BNP). De beskjedne utenlandske direkteinvesteringene, samt de få multilaterale og bilaterale midlene som er rettet mot å dempe migrasjonen og finansiere infrastruktur, vil ikke være tilstrekkelige til å finansiere underskuddet fullt ut. Valutareservene (3,4 måneders import ved utgangen av 2025) vil måtte brukes til å støtte økonomien.

Presidentstyre kontra bedre levekår: vil avtalen bli overholdt?

I 2022 ble det ved en folkeavstemning vedtatt en ny grunnlov som innførte et sterkt presidentstyre, noe som svekket den lovgivende makten og ga presidenten kontroll over regjeringen, sikkerhetsstyrkene og rettsvesenet. Til tross for lav støtte i befolkningen, noe som fremgår av den lave valgdeltakelsen (11 % ved parlamentsvalget ved utgangen av 2023 og 28,8 % ved presidentvalget), ble Kaïs Saïed gjenvalgt som president i oktober 2024 med 90,7 % av stemmene i et valg preget av undertrykkelse av opposisjonen. Siden da har sentraliseringen av makten, marginaliseringen av politiske partier og undertrykkelsen av opposisjonsfigurer ført til økende misnøye. Det har vært pågående streiker, ledet av UGTT (Tunisias generelle fagforening), som innkalte til generalstreik i januar 2026. Til tross for dette nyter presidenten fortsatt en viss grad av folkelig støtte. Demonstrasjonene tiltrekker seg (fremdeles) relativt få mennesker. Det er imidlertid inngått en avtale: styrking av presidentmakten i bytte mot forbedrede levekår. Selv om presidenten forsøker å dempe protestene gjennom sosiale utgifter, undergraver hans autoritære stil og hyppige regjeringsomdannelser den administrative effektiviteten, og korrupsjonen hersker til tross for reformer.

I 2023 avviste Kaïs Saïed programmet som ble foreslått av IMF (1,9 milliarder USD), som omfattet kutt i subsidier og reform av statlige selskaper, fordi han anså de sosiale kostnadene for å være for høye. Vestlige partnere og partnere i Gulf-regionen fortsetter imidlertid å yte begrenset økonomisk støtte for blant annet å dempe migrasjonspresset fra Afrika sør for Sahara, sikre tilstrekkelige matforsyninger og finansiere infrastrukturprosjekter. På det diplomatiske området har Tunis som mål å opprettholde en balansert utenrikspolitikk, ved å bevare båndene til Europa og USA samtidig som landet styrker sine relasjoner til Russland, Kina og regionale makter som Saudi-Arabia, De forente arabiske emirater, Tyrkia og fremfor alt Algerie, som er en viktig leverandør av naturgass.

Sist oppdatert: januar 2026