Coface lanserer 2024-utgaven av vår land- og sektorrisikohåndbok. Håndboken presenterer analyser og prognoser gitt av vårt Economic Research-team for 160 land og 13 sektorer.
I forordet oppsummerer Cofaces CEO Xavier Durand de største risikoene i 2024.
2024, tilbake til normalen?
Til syvende og sist ble 2023 ikke det annus horribilis vi hadde fryktet. De største risikoene, særlig når det gjelder energiforsyningen, ble heldigvis ikke en realitet - i hvert fall ikke i Europa. Den globale økonomien forventes å ha vokst med rundt 2,5 %. Selv om dette fortsatt er under potensialet, er det likevel et brukbart resultat med tanke på motvinden som nok en gang blåste inn i løpet av året. Vi skal huske at 2023 begynte med en bankkrise i USA og endte med en ny konflikt, denne gangen i Midtøsten. I mellomtiden skuffet Kina, USA overbeviste, og Europa overlevde i et noe turbulent pengepolitisk og finansielt miljø. Stikk i strid med investorenes forventninger fortsatte de viktigste sentralbankene å heve styringsrentene (+100 basispunkter for Federal Reserve, +175 for Bank of England, +200 for Den europeiske sentralbanken), noe som førte til en kraftig nedgang i utlånene og en kraftig økning i de lange rentene. Dette var ikke nok til å rokke ved aksjemarkedene, som i bunn og grunn ble understøttet av den robuste aktiviteten i næringslivet og bedriftenes marginer. Det faktum at inflasjonen falt raskere enn ventet på grunn av lavere råvarepriser, og at de store sentralbankene helt på slutten av året så ut til å senke styringsrentene betydelig, bidro også til dette momentumet.
Hovedårsaken til at utfallet i 2023 ble bedre enn forventet, er at vi i utgangspunktet undervurderte hvor robuste de private aktørenes balanser er. Denne "balansestyrken" har vært roten til en god sirkel som til nå har kombinert lave tap i bedriftene, stabil sysselsetting og sparing i husholdningene. Dette var særlig tilfelle i USA, der forbruket forble en vekstmotor (og utgjorde 1,5 prosentpoeng av BNP i 2023, med en estimert BNP-vekst på rundt +2,5 %). De siste tallene tyder imidlertid på at denne fine mekanismen er i ferd med å kjøre seg fast. Sparingen og kontantstrømmen har sunket betraktelig, samtidig som antall konkurser i næringslivet øker kraftig, både når det gjelder hyppighet og størrelsen på gjeldskravene.
Hvordan kommer 2024 til å bli?
For å ta det med en gang: Det eneste vi kan være sikre på, er at vi blir overrasket. De siste årene har vist at endringer skjer raskt og det ville være merkelig om 2024 skulle være et unntak. Ikke minst fordi det blir et spesielt travelt år med tanke på valg. Det er parlaments- og/eller presidentvalg i 70 land, som står for over halvparten av verdens befolkning og BNP. I perioden fra Taiwan sitt valg for noen uker siden til valget i USA i november, skal velgerne stemme i India, Pakistan, Sør-Afrika og Iran. I tillegg til valget i Europa neste vår, med økte sosiale spenninger og populisme av alle slag som bakteppe. Dette bør føre til noen omveltninger på nasjonalt nivå i en geopolitisk kontekst som fortsatt er preget av uro: Krigen i Ukraina går inn i sitt tredje år, og konflikten mellom Israel og Hamas truer nå med å sette hele regionen i brann.
De siste årene har vist at endringer skjer raskt og det ville være merkelig om 2024 skulle være et unntak.
Fra et rent makroøkonomisk synspunkt er det fortsatt håp om en langvarig, men fortsatt myk landing for verdensøkonomien. Mens vi for noen måneder siden fryktet at det ville oppstå alvorlig markedsturbulens, betyr lettelsene i de finansielle forholdene at vi kan møte det kommende året med større ro. Vårt hovedscenario utelukker derfor hypotesen om et finanskrakk og en hard landing. Likevel ligger verdensøkonomien an til å bremse kraftig opp og miste nesten et halvt prosentpoeng av veksten sammenlignet med i fjor (+2,2 %). Det meste av denne nedgangen vil komme fra de store industrilandene som gjorde det best i 2023 - med USA i spissen, der veksten fortsatt forventes å overstige +1 %. Det samme gjelder Kina (+4,3 %), der vekstmodellen sliter med å komme i balanse, og det forventes fortsatt opprydding i tidligere tiders utskeielser (eiendomsutvikling, overkapasitet i industrien osv.). Europa bør på sin side få en liten oppgang som følge av den forventede (og ønskede) oppgangen i den tyske økonomien, selv om veksten på det gamle kontinentet fortsatt vil ligge under potensialet (+0,9 %). Til slutt bør svekkelsen av dollaren og rentenivået gi vekstøkonomier med begrenset tilgang til ekstern (re)finansiering et visst pusterom. Men ingenting er garantert, og vårt hovedscenario ligner mer på en åsrygg enn en boulevard. Når det gjelder inflasjonen, er nedgangen foreløpig hovedsakelig knyttet til basiseffekter på energiprisene og fallet i vareprisene, på bakgrunn av en omlegging av forbruket i retning av tjenester og en normalisering av forsyningskjedene. Utfordringen i 2024 blir å avgjøre om de pengepolitiske innstrammingene som har pågått i over 18 måneder, er tilstrekkelige til å oppnå mer enn en mekanisk inflasjonsnedgang, og om de er tilstrekkelige til å bringe inflasjonen tilbake til 2 %. Den sterke veksten i tjenesteprisene, som fortsatt ligger på 4-5 % på årsbasis, tyder på at kampen er godt i gang, men ennå ikke vunnet.
Med mindre uhellet er ute, kommer sentralbankene uansett ikke til å sette ned styringsrentene like raskt og aggressivt som de har satt dem opp. Det er heller ikke sannsynlig at de lange rentene med det første vil vende tilbake til nivået de har ligget på de siste femten årene. Med andre ord vil den latente interessekonflikten i de fleste industriland mellom en restriktiv pengepolitikk på den ene siden og en ekspansiv finanspolitikk på den andre forbli en viktig kilde til ustabilitet.
Den 28. utgaven av denne håndboken tar for seg alle disse spørsmålene og forsøker å gi svar på dem, som vanlig med en geografisk og sektoriell tilnærming. Jeg ønsker alle en god lesning av dette dokumentet, som Coface publiserer hvert år.
